Hva Apparatturn og Troppsgymnastikk kan lære av Cheerleading.

29.05.2017

29.05.2017

Gjennom min gymnastikk karriere så har jeg aldri vært noe spesiell supporter av Cheerleading. Jeg synes det er høylytt og for useriøst. Alikevel klarer de å arrangere Norges største NM, søknad om OL 2020 og en enorm vekst nasjonalt og internasjonalt.

De siste årene har jeg byttet mitt syn på cheerleading fra “avanserte duskedamer” til en idrett som vil noe og ønsker å utvikle seg.

Så, hva kan vi lære hvis man er apparatturner eller troppsturner?


1. Try-outs
Hvert år tar starter de fra scratch og bygger opp laget på nytt, poenget er at det er stort sett de samme som kommer igjen og igjen, men du eliminerer alle dem som ikke ønsker å jobbe hardt eller har lysten. Det vil si at du ender opp med en gruppe som jobber steinhardt for å nå laget, hvert år!
Jeg ser hvertfall dette problemet i troppsgymnastikk hvor folk blir tatt ut til førstelaget og kan lene seg tilbake og ta det med ro på grunn av sin garanterte plass.


2. Plass til alle
Det er mange som mener at turnere har én spesiell figur. Er ikke det veldig stigmatiserende? I cheerleading er man tynn, tykk, lav og høy. Har man utfordringer med hvordan man er bygget så jobber man rundt de utfordringene i cheerleading, konge!


3. Holdning ovenfor andre klubber
I Cheerleading har de et enormt felleskap, det er ikke så viktig hvilken klubb du kommer fra alle liker alle. Det jubles, ropes og gis klemmer til alle. De bygger idretten sammen og prøver ikke å bygge den individuelt i hver klubb.